ABONNER PÅ HISTORIEMAGASIN FOR AGDER - 

NESTE UTGAVE KOMMER I APRIL

Agder Historielag utgir magasinet Egde for synliggjøre Agders historie og kulturarv.

For 250 kr. i året kan du abonnere på Egde. Du kan melde deg inn her 

Eventuelt kan du bestille enkelteksemplar via agder@historielagene.no

Magasinet selges på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter, Tingvatn fornminnepark (Hægebostad) og Kuben og Høyer bok i Arendal.

 

Neste utgave av Egde-magasinet vil ha en spennende tematikk om blant annet NS-biskopene i Agder.

 

Det vil også være mulighet til å lese om Reidun Emhjellen som vokste opp på Vigmostad prestegård under 2.verdenskrig:

 

Presentasjon av Reidun Emhjellen: Hun er cand. philol. fra UiO med nordisk hovedfag, tysk bifag og litt.vit. grunnfag. Som lektor underviste hun et år ved Bergen off. lærerskole. Siden 1969 har hun undervist i sine universitetsfag og historie ved Langhaugen gymnas/vgs. til hun gikk av for aldersgrensen.

Hun er også billedkunstner, og har hatt 22 separatutstillinger, hvorav de fleste i bergensområdet, som ektempelvis i Bryggen Galleri.

 

 

Fragmenter av mine barndomsopplevelser på Vigmostad prestegård under 2. verdenskrig.

Under 2. verdenskrig vokste jeg opp som den yngste av tre søsken, hvorav Ragnar (f. 1934) og Lillian (f. 1935) begge er døde. Min far var sokneprest Birger Ulrich Olsen og mor Ingebjørg Olsen, f. Kile. Far hadde også Konsmo som sitt prestegjeld. I forbindelse med gudstjenester der f.eks., pleide han å sykle fram og tilbake på dagen. Avstanden nå er 11 kilometer langs rv. 461.

Det jeg husker, eller mener å huske best, var de mest dramatiske hendelser forårsaket av tyske soldater, som var innlosjerte i det nye skolehuset på stedet eller hos oss i prestegården og læreren i bygda ved navn Sverre Aukland. 

Henting og transport av pianoet.

Enkelte minner har brent seg fast i hukommelsen fra den tiden, og jeg vil spesielt trekke fram noen av disse. Noen hendelser gjentok seg med nesten rituell presisjon, og det dreiet seg om at på prestegården befant det seg et piano—faktisk det eneste i hele bygda. Dette pianoet viste seg å bli svært ettertraktet av tyskerne hver lørdagskveld i månedsvis. Hva skjedde? Jo, lørdag formiddager ankom det ca. 10 soldater pluss 2-3 offiserer for å hente dette pianoet og frakte det over til skolehuset, for tyskerne var jo vanligvis musikkelskere. I alle fall trengte de pianoet for å øke stemningen på ukeslutt-festene om lørdagskveldene. Det var snakk om et lån hver gang, og pianoet ble punktlig brakt tilbake neste dag etter festen.

Hentingen foregikk med militær presisjon, ledet av to kommandanter som skrek og ga ordrer til sine anslagsvis 10 menige soldater, altså en slags militærøvelse pianissimo, alle iført tyske uniformer. To øk trakk en lukket kjerre foran trappen på presteboligen, og 10 soldater ble kommanderte til å hente pianoet fra stua og bære det ned trappene. Deretter ble pianoet skjøvet inn i den lukkede vogna for transport til skolehuset som ikke lå så langt unna. Min eldre søster Lillian og jeg bivånet disse opptrinnene skjult bak en asketønne, engstelige for å komme til syne under ‘øvelsene’.

Som sagt, neste dag skjedde returen med tilbakelevering av pianoet etter festen. Etter hvert dannet det seg ringer av glassmerker oppå pianolokket, formodentlig fordi tyskere under festene hadde plassert sine alkoholholdige glass der og skapt merker. Pianoet ble vel mer ustemt etter hvert, men det var jeg da ikke i stand til å vurdere i en så vidt ung alder, idet jeg er født i 3. juli i 1939. Jeg husker heller ikke nøyaktig når disse transportene begynte eller sluttet, men de varte i måned etter måned. Egentlig demonstrerte de den strenge disiplinen tyskerne utøvde under krigen, og uten denne kunne atskillige episoder landet rundt ha kommet ut av kontroll.

Fjerning av en offiser som skjøt med skarpt i fylla.

En annen episode fra Vigmostad i samme periode viste dette til fulle. Det gjaldt en offiser, trolig av løytnants grad som lå under for det sterke, og hva verre var: I fylla, bevæpnet med en revolver eller pistol, begynte han å fyre av med skarpt om lørdagskveldene. Han skjøt rett og slett i delirium, rundt og på deler av prestegården, men han nøyde seg ikke med det. Han var først innkvartert i prestegården i en periode, men ble flyttet rundt, og for en tid innkvartert hos i huset hos den populære læreren, altså  Aukland, som  bodde med familie i sentrum av Vigmostad, og skuddene knallet rundt og delvis mot huset hans også.

Det ble også fortalt at den tyske offiseren og kameraten hans jaget hønsene på gården for å få dem til å verpe. Etter hvert spredte det seg frykt for at noe alvorlig skulle skje som at noen skulle bli skadeskutt eller kanskje til og med drept av denne offiseren. Jeg beundrer mine foreldre for deres mot den gangen, ettersom de oppsøkte leirkommandanten og innleverte muntlig klage på denne soldaten. Mor hadde tatt middelskoleeksamen, og med det nivå tyskfaget da lå på, greide hun å gjøre seg godt forståelig overfor kommandanten. Henvendelsen fikk faktisk ganske raskt følger, idet offiseren kort tid etterpå ble fjernet fra prestegården/lærerboligen. Hvor han ble av, ble han omplassert, innesperret, sendt hjem til Tyskland eller på en eller annen måte hardt straffet, vites ikke. Imidlertid har jeg tenkt på hans eventuelle skjebne mange ganger, og det har på godt og vondt appellert til min fantasi.

Klapping av en tyskerhund.

Jeg har alltid hatt en svakhet for dyr i og med at vi vokste opp på landet, og forpakterne lot oss få komme i fjøset og se på hester, kyr, sauer, griser, høns etc . Forpakterne var hyggelige når vi dukker opp  i fjøset, så på mange måter er jeg glad for å ha vokst opp landet. Dessuten spanderte min onkel, skipsmegler Eivind Kile sr. på Lund, en blandingshund på oss,  og den, kalt Rex, ble veldig populær blant oss barna. Den fant seg så å si i alle våre talløse påfunn når vi underholdt oss med den  innendørs og ikke minst utendørs i den koselige hagen med trær, prydbusker og blomster. Av den grunn ble jeg spesielt glad i hunder og ville klappe dem. Dette er bakgrunnen for følgende episode, altså fortsatt under krigen i bygda.

En dag var jeg i følge med min mor på tur i bygda, så vidt jeg husker på vei til en gammel dame, og vi måtte da uomgjengelig passere skolehuset med innkvarterte tyskere. Jeg observerte da at det satt noen tyske soldater på den høye trappa der, som gav fin utsikt, og ikke minst ble jeg svært interessert i en svart hund de hadde, kanskje en riesenschnauzer. Min mor så at jeg hadde svært lyst til å klappe den, men hun ristet avvergende på hodet og sa direkte at jeg ikke skulle nærme meg den hunden. Dette la tyskerne på trappa merke til, og de fulgte spent med på om jeg ville lyde min mor, eller om min trang til å klappe hunden ville få overtaket. Til slutt gav jeg etter for min lyst til å klappe hunden, ettersom jeg svingte inn mot trappa med min mors tydelige misbilligelse, og strøk den over ryggen flere ganger. Da soldatene utenfor huset bivånte dette, begynte de å skoggerle og vri seg, idet de ut fra situasjonen hadde oppfattet min konflikt og mitt valg, og min mors sinne over at hun måtte stoppe.   

Prestegården fikk besøk av to uniformerte tyske soldater julaften 1940.

Episoden fant sted julaften i andre krigsåret. Utpå kvelden banket det på hoveddøra, og utenfor stod det to eller tre unge tyske soldater i uniform. De gav uttrykk for at de lengtet hjem, ønsket å avlegge skriftemål og gå rundt juletreet, er jeg blitt fortalt. Jeg har etterpå skjønt fars betenkeligheter mot å slippe dem inn, idet det jo på sitt verste kunne oppfattes som dårlig nasjonal holdning å la dem få sitt ønske oppfylt. På den annen side var far også sjelesørger, og han skjønte intuitivt eller empativt soldatenes fremsatte ønske. Krigen og okkupasjonen i Norge var jo da inne sin innledende, spente  fase julen 1940. Min far valgte altså under et slags krysspress å la dem komme inn i stua, der juletreet var pyntet med stearinlys og tilhørende. Soldatene må også ha båret på en innebygd konflikt i forhold til sin status. De hadde nok sneket seg av gårde uten å spørre sin overordnede om tillatelse, og om de ble oppdaget, kunne det jo ha fått alvorlige følger i form av en streng disiplinærstraff.

Den gangen var jeg ca. halvannet år gammel, og jeg har kjempet med følgende spørsmål flere ganger: Hvor mye husket jeg av denne episoden, eventuelt hvor mye er jeg blitt fortalt om den i ettertid? Jeg mener imidlertid å huske at jeg satt på den høyeste soldats skuldre mens han gikk rundt juletreet, og det ble sunget julesanger. Jeg mener å huske trekk ved uniformene og delvis utseendet til den soldaten jeg altså satt på skuldrene til, vandrende rundt juletreet. Jeg er nokså sikker på at soldaten, som var svært høy, kolliderte med taklampen flere ganger. Dette ser jeg for meg—ovenfra.  I alle fall mener jeg å ha annammet stemningen av at det lå noe ekstraordinært og spennende i lufta. I ettertid har jeg diskutert dette med en god lektorkollega, som også har visse erindringer fra tidlig barndomsalder i samme periode i Bergen. Konklusjonen på disse erindringer generelt og spesifikt er vel stort sett nå trukket fordi jeg nok aldri helt kommer til bunns i denne kompliserte prosess med erindring og/eller gjenerindring basert på informasjon av de nærmeste etterpå.

Da far ble arrestert og brakt til Arkivet i Kristiansand.

Dette var for oss barna den mest dramatiske episoden under krigsårene, og det opprørte og sjokkerte oss til de grader alle tre søsken og ikke minst mor. Arrestasjonen fant sted i 1944, trolig på forsommeren.

Ole Wehus var med på arrestasjonen, kanskje han ledet den. Det spesielle var at min far og Ole hadde vokst opp i samme gate i Kristiansand, nemlig Setesdalsveien, og hadde lekt sammen der, så de kjente hverandre fra før.

Ole Wehus forholdt seg korrekt under arrestasjonen. Det som rørte oss, var at bygdefolket kom med gaver til far, toalettsaker og mange matpakker, som han fikk lov å ta med seg.

Han ble brakt til det beryktede Arkivet i Kristiansand, og satt der i nøyaktig en uke, uten å lide overlast på noen som helst måte. Han ble respektert for den han var som sokneprest. Da han kom tilbake, var vi i familien selvsagt henrykte, og hver av oss visste ikke det beste vi kunne gjøre. Ragnar dro f.eks. ned i elva Audna og fikk noen små ørreter, som ble tilberedt av mor etter beste evne, og jeg fikk til nød en bitte liten ørret fordi alt skulle jo gå til far. Etterpå snakket far ofte om den utrolige sangen av russiske krigsfanger på Arkivet.

Rettslig etterspill.

Da rettsoppgjøret startet, ble far innkalt som vitne i rettssaken mot Ole Wehus, noe han kviet seg veldig til, og han kunne ikke si noe annet enn godt om den behandling han hadde fått i forbindelse med oppholdet på Arkivet. Likevel var Ole Wehus’ liv ikke til å redde fordi han hadde et stort register av forbrytelser begått mot jøssinger/nordmenn under krigen. Han var ansatt i statspolitiet med særlige oppgaver i Arkivet, der han ledet harde forhør under 2. verdenskrig og torturerte fanger osv., så han var en av de 28-29 som ble idømt dødsstraff og avrettet i første fase av rettsoppgjøret.  

Dagligliv på prestegården under krigen.

Det var jo rasjonering på mange varer, men vi led ingen nød i matveien. Vi fikk egentlig det vi trengte av kjøtt, melk, egg osv. hos våre forpakterne. I tillegg, etter at far leste opp Hyrdebrevet fra biskopene i kirken påska 1941, mistet far og prestene i de omliggende sogn, prestelønna. Dette ble jo særdeles merkbart i husholdningsøkonomien, og mor la seg enda mer i selen for å økonomisere med matressursene--situasjonen nærmet seg faktisk selvhusholdning.

I tillegg viste bygdefolket en rørende omsorg for oss. Vi fikk matgaver rett som det var. På mørke kvelder og ved nattetider fant vi kjøtt som jegere hadde plassert utenfor inngangen. Kanskje jakta av og til ikke  fulgte jakttidene, men det var kjærkomne bidrag til våre middager. Kjøttet fra elg, fugl osv. smakte oss utmerket—ulovlig eller ikke. Vi barna ble instruerte til ikke å røpe noe, så Lillian sa at vi hadde spist kyllingkjøtt til middag.

Dessuten fikk far penger fra forskjellige i bygda—større og mindre beløp etter evne. Ragnar hadde samlet initialene til de personer som gav far penger, og hadde plassert disse i en boks. Den grov min far inn i kirkemuren for hemmelighold, og han forsøkte senere forgjeves å finne den igjen, så dette klenodiet av en skjult skatt kommer dessverre kanskje aldri for dagen igjen.

I det hele tatt skylder vi i prestefamilien i ettertid hjertelig takk til bygdefolket for den enestående støtte de viste under krigen. Dessverre er vel de fleste borte nå, men takknemligheten øses også ut over etterkommerne av disse. Hva er det med krigstider som forårsaker at mindre konflikter, småkrangel osv. legges til side for enestående samhold og solidaritet? Min teori er nå i ettertid at når det virkelig er alvor og nasjonal sikkerhet blir satt på spill, oppstår en unik patriotisme som fortrenger det smålige, spesielt i små bygder som eksempelvis Vigmostad.

Ellers ble jeg som liten bedt om å holde meg hjemme, mens Lillian fikk lov å bevege seg friere i bygda i likhet med Ragnar. Det jeg da beskjeftiget meg med var bl.a. å leke med forpakterens hund kalt Nusse av elghund avstamming og dens ni små nusselige valper. Disse små ‘nøstene’ var helt fortryllende, og moren som ellers hadde rykte på seg for å være litt bisk, var vennligheten selv mot meg og lot meg uhemmet leke med valpene når jeg ville, hvilket var min store fornøyelse før vi fikk Rex. Senere ble Rex min herlige lekekamerat i prestegårdshagen, som virkelig var «the secret garden».Ved kirkegårdsmuren var det fullt av hoggormer som kom ut av den særlig med solvarme, og jeg gikk og plukket ville blomster der ofte, men heldigvis ble jeg aldri stukket. Når Rex av og til var bundet der i nærheten, pleide han å forandre stemmen liksom for å advare mot hoggorm—vi merket oss advarselen og holdt oss unna. Merkelig nok ble ikke Rex bitt selv--i hvert fall ikke det vi oppdaget.

Ungdommelige sabotasjehandlinger.

Mange ’fremslengere’, som den gang tenåringer ble humoristisk kalt, drev med å irritere og erte, en mild form for sabotasje, tyskere på forskjellige måter. De greide å snike seg inn i leiren hos tyskerne og skjære hull i madrassene, og de benyttet det kjente tricks å slippe sukkerbiter ned i bensintanker på bilene for å hindre at de startet eller startet omsider etter store anstrengelser. Ungguttene stakk også hull på dekkene, og utførte lignende handlinger. Når tyskerne spurte etter steder, gav de ofte helt feil opplysninger, og de snudde retningsskilt, slik at de pekte stikk motsatt vei. Det var masse led som var satt opp, og dette irriterte tyskerne. Noen ganger kjørte inn i og smadret ledene, slik at dyr smatt igjennom.

Tegn på at den etterlengtede freden nærmet seg.

Mot slutten av krigen høsten 1944 og i begynnelsen av 1945, skjønte alle at krigen snart ville være over. Et tegn på dette var at tyske soldater og russiske krigsfanger sammen søkte til bedehuset i Vigmostad for oppbyggelse. Spesielt vakte sangen fra russiske krigsfanger stor oppmerksomhet, idet de sang for full hals, og slik sang hadde ingen hørt i bygda hverken før eller siden. De fleste av gjenstandene som fingernemme russiske fanger med små ressurser laget i sitt fangenskap, er vel nå borte, som tre- og metallarbeider av  imponerende kvalitet.

Konklusjon

Mine minner er fortsatt spill levende, og jeg har nedtegnet dem før de blir borte i håp om at de kan være av lokalhistorisk interesse og vil bli trykket.  De er visuelle og danner et tidsbilde fra en nær fortid, under spesielle omstendigheter fra 2. verdenskrigs dager--fra et oppvekstmiljø i ei lita bygd. De dramatiske hendelser står mest sentralt i beretningen, idet disse har gjort sterkest inntrykk og huskes derfor best. 

Reidun Emhjellen

Cand. philol.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Kalender  
 
Besøkende: 105994