Flystyrten på Kleppsalan 9. Februar 1941

Denne historien som blir gjenfortalt er skrevet av i Holum historielag utgave nr. 2 i 1990.

William Berge fra Søgne har samlet opplysninger om de Britiske flygerne, og han stilte dem meget velvillig til disposisjon for Holum historielag. Gjennom han kom også historielaget i direkte kontakt med flygerkameraten Robert Mowat fra Skottland, som i et brev til Holum historielag fortalte og ga mer informasjon om skvadronen og deres oppdrag i den pågående krigen.

Stein Vyrje fra Risør var den som samlet opplysninger om flytypen Bristol Blenheim som han delte med historielaget.

Selmer Lie fra Lie i Holum, og flere fra Holum har fortalt om selve styrten. Så historien har historielaget fått fra mange gode kilder.

Kleppsalan

Hele den gamle Klepp og Engedalen som også hører med til Kleppsgården er oppdelt i mange små parseller. Og selve ulykkesstedet ligger på eiendommen på Engedalsgården. Denne ligger innenfor gården på Hageland.

Fjellet, Kleppsalan var fra gammel tid et kjent sjømerke som ble sett fra Skagerak.

Skvadronen 248 i R.A.F og deres oppgaver

"Høsten 1940 opererte skvadron 248 i R.A.F's kystkommando (Coastal Command) fra Sumburgh flyplass på Shetland. Oppdraget til patruljen her var å dekke Nordsjøen og Norskekysten.

Stor deler av det Europeiske kontinentet var under Tysk kontroll, og Storbritannia var i høyeste beredskap.

Speidertokter med fly var svært viktig for å kunne overvåke bevegelsene til de tyske land- og sjøstridskrefter.

Flyet

Flytypen Bristol Blendheim som hadde et vingespenn på 17,2 meter, og oppnådde en topphastighet på 428 km/t. Dette ble brukt til rekognosering og eskortetjeneste for konvoier. Flyene kunne også ha bombelast, og utførte dagsangrep mot anlegg, flyplasser og skip som tyskerne hadde okkupert og disponerte.

Flyet hadde 3 mitraljøser og ble drevet  av 2 firtakts stjernemotorer. 

Mange av disse flyene gikk tapt i løpet av disse 5 årene krigen pågikk, årsaken var at de tyske Junker 88 og Messerschmidt 110 var teknisk overlegne, og sammen med værforholdene over Nordsjøen på vinterstid gjorde operasjonene temmelig hasardiøse.

Styrten

Skvadron 248 flyttet sørover til flybasen Dyce nær Aberdeen i Skottland, og fortsatte operasjonene derfra.

Det var ennå mørkt om morgenen 9. Februar 1941. På basen Dyce ved Aberdeen i Skottland gjøres den siste tekniske sjekken på Bristol Blendheim WR-W med serienummer Z-5956. Karene ombord skal ut på et "Recce-tokt" i Nordsjøen, med hovedmål å finne lommeslagskipet "Admiral Scheer", som var oppgitt å befinne seg i farvannet utenfor Kristiansand.

Disse observasjonstoktene i fullt dagslys var meget risikable, men uhyre viktige for alliert overvåkning av de tyske land- og sjøstridskrefter som da hadde full kontroll over store områder.

Klokken 07.12 tar flyet av med 3 manns besetning og setter kursen mot det tysk-okkuperte Europa. Flyet er fulltanket og fører dessuten bombelast. De setter kursen mot kysten syd for Danmark. Deretter går ferden nordover danskekysten mot Skagen, for deretter å dreie mot Oksøy fyr utenfor Kristiansand S. Bak spakene sitter J.J.E. Coats, 27 år gammel Squadron Leader, og med seg har han D.A.P. Warren, 24 år gammel, som observatør og utkikk, og i ryggtårnet sitter A. Douglas, 23 år gammel. Han har ansvaret for radiomeldinger og mitraljøsetårnet.

Hittil har alt gått etter planen, men da de nærmer seg norskekysten, kommer de inn i et tett skydekke som henger lavt over land. Siste kursendring er ved passering av Oksøy fyr, og de skal derfra fly tilbake til bassen i Skottland. Det er som å fly i en grå graut når kursen legges om. Få minutter senere skimter de bakken under seg der det skulle vært vann !!  

 Skagerak mellom Danmark og Norge møtte flyene et snødrev og en tåke som gjorde at det ikke ble observert noe som helst, og flyene returnerte til basen i Dyce.

Den 9. Februar det bestemt av kommanderende offiser, skvadronleder J.J.E. Coats å selv ta seg av denne oppgaven. Med seg ombord hadde han D.A. Warren som annenflyver, og observatør og sersjant A. Douglas som telegrafist og mitraljøseskytter.

Disse tre i besetningen var bare unge menn, og alderen var henholdsvis 27, 24 og 23 år.

Fra kysten av Danmark tok flyet retning Kristiansand S., hvor det så har dreiet mot vest igjen.

Holumfolket hørte motorlyden av flyet som kom østfra på formiddagen denne vintersøndagen. På Lørdagen var det falt litt snø. Det var en Søndag hvor det temperaturmessig var mildt, men tåken lå tykk oppe i heiene. 

Selmer Lie sto på tunet hjemme på gården på Lie, når han hørte flyet komme innover. Det var tydelig at flyet var alt for lavt, og med ett kunne det høres at turtallet på flyet økte kraftig. Antageligvis har de sett at flyet var mye for lavt, og gjort et forsøk på å stige og øke høyden i et forsøk på å øke høyde for å unngå sammenstøt med terrenget, men de har oppdaget for sent og sammenstøtet med terrenget var uunngåelig.

Ulykkespunktet til flyet er en nesten loddrett fjellvegg, og hadde flyet vært bare noen få meter til høyere, ville den passert denne toppen på Kleppsalan. Sammenstøtet kunne høres over over et betydelig område, og folk strømmet til for å se. Synet de møtte var et fly som var slengt over knausen, og sprett nedover lia mot Engedalen. Det var her de omkommende også ble funnet, selv om den siste ikke ble funnet før de hadde lete i flere timer.

Etter 4-5 timer kom det også de Tyske soldater til ulykkesstedet, likevel var det noen som tok med seg vrakdeler. Noen menn tok med seg mitraljøsene, som faktisk ble tilbakeført til å være operative. Dette var for risikabelt å ha slike våpen liggende gjemt under krigen, så de kvittet seg med dem.

Torleif Aurebekk fortalte at han plukket motordeler og ventiler fra flyet, noe som var nesten umulig å skaffe under 2 verdenskrig. Alf Hageland hadde halehjulet som han brukte til trillebårhjul i mange år. Den ene av propellene har Finn Tønnessen, og den andre se som kjent bevart på Kleppsalan.

Det meste av flydeler ble beslaglagt av tyskerne, og kjørt nedover dalen. Den tyske plasskommandanten rykket inn en annonse i avisene med beskjed om at befolkningen måtte holde seg borte fra ulykkesstedet. De fleste tok liten notis av annonsen, og det kom stadig flere folk utover våren for å se.

De omkommende

Flybesetningen ble fraktet ned til kirkegården i Mandal av Olav Hommen, fra Hommen på Hageland. Han fortalte at den tyske offiseren som hadde ansvaret behandlet de omkommende med respektfullt og korrekt i forbindelse med bisettelsen.

Begravelsen fant sted den 13 Februar 1941, under tysk militærparade. Det var tyske vakter med portene, for de fryktet nok at det ville bli en demonstrasjon. Det var en stor folkemengde som møtte frem til bisettelsen, og det var stor trengsel foran kirkegårdsmuren

Mandalsmannen, John Møll, som den gang var elev med Mandal gymnas at elevene der gikk fra skolen for å være tilstede i begravelsen. Han fortalte at "vi så det nok som en demonstrasjon mot tyskerne, og som et forsøk på å vise de falne den siste ære". 

Som straff for at de hadde forlatt skolen fikk elevene karakteren "ikke tilfredsstillende" i oppførsel, en karakter de slett ikke mottok med sorg.

I dag står krigsgravene med sine gravstøtter på Mandal kirkegård, med navn og minneord. Og hver 17 Mai blir de hedret med blomster.