Bestefar forteller Avskrift etter VÅR ARV
Nr.2/01 (Nr. 43) 2001
Bestefar forteller
Av Harald Lie
Okkupasjonstidas historie har vi hatt forholdsvis lite om i VÅR ARV. Det bør rettes på. Vi har her fått lov til å gjengi en beretning som Harald Lie har skrevet til sine barnebarn, men som også har stor interesse for andre, nemlig om hans opphold i okkupasjonsmaktas fangeleirer.
* * *
Det var den 24. Juli 1943, da jeg kom hjem fra slåtten i Næbåsen, og hadde vært innom mitt hemmelige radio-sted og lyttet på London, at tyskerne just hadde vært på Lie og hadde tatt til fange far, Ludvig og Håkon. De hadde holdt på å kjøre inn høy da gestapofolket kom for å hente dem. Det var bare aller nådigst at far fikk kjøre høylasset inn på låven, selt av hesten og satt den inn i stallen. De fikk ikke spist, ikke vasket seg eller skiftet tøy. Ingen visste hvor de ble ført hen.
Dagen etter kom det beskjed om at det måtte skaffes klær til «fangene». Mor pakket en koffert. Den tok jeg med til Mandal og spurte politiet hvor de var. Jeg ble henvist til fengselet. Der visste de ingenting, men antok at de måtte være tatt med til Kristiansand. Så reiste jeg dit. Mens jeg var utenfor fengselet der med kofferten og fikk den levert, hadde tyskerne vært på Lie for å hente meg. Da var Sigurd og Aasmund til stede. Aasmund var da 17 år. - I den forbindelse har jeg lyst til å fortelle om Aasmund, noe som ikke har noe med fengsling å gjøre. Men da han under krigen gikk i den høyere skole i Mandal, falt det ned et fly i heiene mellom Holum og Mandal. Jeg husker det godt. De som var om bord, omkom og skulle gravlegges utenfor kirkegården i Mandal, i all diskresjon. Folk ville gjerne vite når for å vise deltakelse. Det hette seg mann og mann imellom at «klokken 14 er mellom klokken 13 og 15». På veien hjem fra skolen møtte så Aasmund og andre fra skolen opp. De fikk alle sammen måtelig i oppførselskarakter for den dagen.
Tilbake til arrestasjonene. Jeg var altså ennå ikke kommet hjem da tyskerne kom første gangen, for jeg hadde gått veien om den skjulte hule, som jeg hadde i Eikeheia et sted, innenfor busker og steinrøys, for å lytte på sendingene fra London. Det var høyest ulovlig, og derfor ble radioene beslaglagt sensommeren 1941. Jeg beholdt mitt apparat. Det var alvorlig farlig, men det var uhyre viktig å følge med i krigens gang ute i verden, og å få informasjonene fra vår regjering, som var i London, til hjemmefronten her.
Da tyskerne kom til Lie for tredje gang, fikk de tatt meg. På forhånd hadde jeg ordnet med en liten skraphaug i skogen innenfor Myra. Jeg hadde knust noen ting som blant annet bar preg av radio. Jeg hadde også satt opp en stang, som liksom kunne vært antenne.
Nå var det fullkomment: Alle var arrestert av dem som skulle arresteres, og satt inn i Kristiansand kretsfengsel. Hvis vi ikke var til forhør, ble vi kjørt til en arbeidsleir ved Mosby, et par mil ovenfor byen.
Det var ingen som likte å arbeide for tyskerne selvfølgelig, men vi ble beordret. Det var ganske hardt for mange også. Jeg husker gamle rektor Varen, som aldri kunne få takket Håkon nok for de takene han hadde tatt for ham.
Sigurd hadde kommet under vær med at det visstnok var lus i cella, og var det noe tyskerne var redde for, så var det lus. Sigurd fant på å vise fram insektet. Han slapp å bli med på tvangsarbeidet ! Lusa ble pakket inn i toalettpapir og solgt for 50 øre til og fra den ene etter den andre. Flere og flere fikk seg fridager.
Arkivet i Kristiansand var okkupert og installert til «tinghus». Der foregikk forhørene. I kjelleren var torturkammer. Forhørene ble foretatt av gestapisten Gromann. Han sto i et godt forhold til stornazistene i Holum. De hadde underrettet han om at Lie - folket var farlige. Forhørerens metode for å få oss til å tilstå vår «farlige» virksomhet, var blant annet å si at det og det hadde den - som ikke var tilstede - sagt, altså innrømmet, så vi kunne like godt medgi at vi også visste det. Ingen gikk på den.
Da jeg ble innkalt til forhør for fjerde gang, bestemte jeg meg til, for en stor del av hensyn til de andre, å forklare Gromann at den radioen som jeg hadde hatt ikke var mer. Det var heller ingen andre i familien som visste at jeg lot være å levere den i 1941. Nå var den ødelagt og kastet. Det kunne han få se. Han tok meg med i sin bil og kjørte til Holum, til Myra.
Der parkerte han bilen, mens vi klatret opp i skogen til skraphaugen. «Nå tror jeg deg», sa han. - Dette var 10. September. Jeg sa det var min fødselsdag. «Vil du da ikke opp å hilse på din mor ?» spurte han. Den risiko tok jeg ikke. Det bar direkte tilbake til fengselet. Mange ting svevde i mitt hode. Hva blir det neste ? Det var på min fødselsdag i 1941 at de første nordmenn ble skutt; Hansteen og Wickstrøm. Senere ble det mange andre, og enda flere ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Far, Ludvig, Sigurd, Håkon og Aasmund ble satt fri og kunne reise hjem til høstens onnearbeid og til skole. I slutten av September ble jeg sendt til Grini. For gårdbrukere er innhøstingens tid den viktigste og mest krevende perioden i året. Å bli arrestert akkurat da, var derfor det verste som kunne skje. Alle hadde det travelt med sine egne avlinger, men bygdefolkets hjelpsomhet og solidaritet uteble ikke. De praktiserte det å «som brøder saman bu». Det var likevel nok i massevis å ta fatt på etter fengselsoppholdet, og jeg syntes det var ille å ikke få bli med far og hjelpe. Men jeg skulle sendes bort.
Det var også noen få andre som ble sendt. På Vestbanestasjonen stod tyske biler klare for å føre oss videre. Et par ble forresten avlevert i Møllergata 19. Jeg kom til Grini midt på natten og ble bare avlempet i et oppsamlingsrom. Neste dag fikk vi fangeuniform, fangenummer 13.024, og vist inn på min celle, hvor det var 20 andre. «Hallo, Harald» hørte jeg. Hilsenen kom fra et beinrangel som viste seg å være en kjenning fra Kristiansand. Jeg så ikke meget til han senere, for han ble forflyttet. Av de andre var det en ung gutt på 18 år, gissel fra svensketraktene.
Køyene i cella var i flere høyder oppover veggene. Jeg fikk en nederst. Det var ellers et langt bord, et par benker og en kakkelovn. Det var vaskerom i hver brakke. Latrinen, i en sentralt beliggende brakke, bestod i en lang benk med mange huller - kanskje nærmere 100. Det første arbeidet jeg ble satt til, var bygging av en solid port til fangeleiren. Til den brukte vi sement. Når de 4-5 doble papirsekkene var tømt, kuttet jeg dem opp å lagret dem, slik at jeg kunne kle dem på meg under fangedrakten. Vinteren var kald, og vi hadde ikke nok klær, så sementsekkene sparte meg for alvorlige forfrysninger. - Vi hadde heller ikke nok mat. Sulten gnog bestandig. Et par av dem på cella arbeidet i kjøkkenet. Av og til kom de med potetskrell derfra. Jeg stekte det på ovnen og fikk på den måten et lite tilskudd til den ellers vanlige lille rasjonen.
Vitaminmangelen meldte seg: Jeg fikk «beri-beri». Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut av sykdommen, men «kjøkkenet» begynte å la meg få en halv liter skummet melk hver dag.
All forbindelse med omverdenen var forbudt. Men med juletider gikk det budskapet ut, at fangene kunne få lov til å motta pakke, maksimum 1 kilo. Jeg fikk en pose småkaker av mor, blant annet. Da jeg skulle forsyne meg fra posen, oppdaget jeg at hun hadde skrevet brev på innsiden av den ! Grensen for oppfinnsomhet har nesten ingen ende. - Julen feiret 18-åringen og jeg sammen på vår måte. Han hadde i sin pakke fått svensk sjokoladeplate. Jeg hadde gjemt unna to dagers skummetmelk - rasjon. På selveste juledagen kokte vi så i blikkboks sjokolade på kakkelovnen og hadde til Lie-kakene. Småkakene kunne holde seg, så resten av dem gjemte jeg under sengen og bare nippet til dem når jeg hadde lagt meg. De måtte vare så lenge som mulig ! Verre var det med et brød som faster Elise hadde lurt inn på en hemmelig måte. Det kunne mugne. Jeg skar det derfor opp i skiver og ristet dem på ovnen. Under taket var det noen løse bord. Bak dem oppbevarte jeg «toasten».
Da porten var ferdig, bygget vi nye brakker, for å få nok plass til kommende fanger. En dag oppdaget jeg tilfeldig noen menn som lå på magen i en vannpytt. Arbeidslederen sto å tråkket dem på ryggen, så de skulle komme skikkelig under gjørma. Det var noen av dem jeg kom sammen med på toget.
I Mai 1944 kom det ordre om at 500 fanger på Grini skulle overføres til arbeidsleir på Fornebu. Jeg visste ikke hva det innebar, og vegret meg for å bli sendt. Ved oppstillingene de for uttak gjemte jeg meg bak hushjørnet de to første gangene, men ved tredje oppstilling kunne jeg ikke det.
Tyskerne gikk rundt med maskinpistoler overalt. Leiren på Fornebu ble ledet av «die Luftwaffe». Sjefene der var ikke slike bødler som på Grini. Her var det også et system at en av fangene skulle være «personalsjef» for de andre. Denne innarbeidet en god oversikt, og fikk hemmelig opplysning om at noen fanger var spioner. Vi måtte være varsomme.
Vi bodde i en 8-kantet kryssfiner-brakke med bislag utenfor og vaskerom. Det var køyer i to etasjer ved hver vegg, altså 16 mann. Latrinen var av samme art som på Grini, men i høyere kvalitet. I et bygg utpå plassen hadde vi sauna. Å komme til Fornebu var altså et opprykk. Arbeidet besto i å frakte bomber. Om det var natt eller dag ble vi kjørt til Lysaker for å losse bombekasser fra jernbanen. De ble stuet på lastebiler og kjørt til lagringsplasser i skogen. Der skulle de stables å dekkes til. Hver kasse kunne veie 250-500 kilo. Behandling av dem med spett og hammer i mørket, var meget risikofylt. Det var derfor fangene ble satt til det.
Om kapitulasjonen fikk vi høre over tysk radio den 4. Mai 1945. Vi måtte sendes over til Grini, for det var derfra vi skulle utskrives. Men spionene måtte det tas hånd om. Oppgjørets time var kommet for dem. 10 av oss -jeg var en av dem- ble tatt ut av «personalsjefen» til å være politimenn for dem. Med første buss ble de, under vår bevoktning, fraktet til Grini, og innsatt.
Jeg husker at jeg ble på Grini en natt før jeg kunne ta toget til Kristiansand. Der sto knott-drevne busser og ventet på fanger som skulle fraktes til sine hjemtrakter. Jeg kom til Mandal. Det var arrangert slik at de hjemvendte fangene skulle stige opp på et lavt, flatt tak, så de som ventet, kunne se hvem som kom. Jeg hørte noen rope «Harald», og at «Åsta er her». Hver gang det meldtes at fanger skulle komme, stormet folk til.
Det var de som ventet og speidet, ventet igjen - men ventet forgjeves.
|