Som dronning i sitt rike

Avskrift etter VÅR ARV

Nr.2 -06 årgang 2006

På fotturen i sommer (2006) var det flere som husket turen i 1984, da også Mosland hadde vært et mål. Et høydepunkt den gang var da Guttorm Spetland satt på trappa og fortalte barndomsminner om Bertine, den siste bofaste på garden.

Nå tillater vi oss å skrive det avisstykket Spetland hadde i «Lindesnes» avis julenummer 1979.

                          Som dronning i sitt rike

                                             Av Guttorm Spetland

Barndomsminne

Når en som voksen tenker tilbake på de mennesker en møtte i barndomsårene, er det gjerne en eller annen av disse som står sterkere markert i ens minne enn andre. Det er disse som tok seg av oss, som gjerne ville glede oss, og som ofret noe av det lille de hadde for å glede oss.

Vi ble glad i dem, vi beundret dem, vi tålte ikke at noen sa noe vondt om dem. Mange av dem er borte nå. Det er også hun som disse linjer skrives om. Bertine hette hun.

—————

Bertine Mosland. Trekker ikke navnet et halvglemt minne frem hos noen hver av de eldre i Holum, Halse, Mandal og kanskje enda videre ?

Hvem minnes vel ikke den lille mørkhårede kvinnen som bortpå ettermiddagen trasket i vei med handkjerre til Mandal for å selge noen liter melk og et lite stykke smør, og som lenge etter at andre hadde sluttet sitt dagarbeid tok fatt på den lange og tunge vei tilbake til hjemmet sitt der inne i ensomheten. Hun som aldri klaget over noen ting, men var fornøyd med alt slik som hun hadde det. Hun som hadde et smil og et vennlig ord til alle hun møtte, og som kunne bryte ut i inderlig glede i det som falt i hennes vei - en blomst hun fikk øye på, en fugl som sang, et barn i uskyldig lek. Hun som aldri låste når hun gikk, men lot døra stå åpen - slik hun håpet å finne en annen dør åpen en gang.

Bertine ble født på Midt-Støle i 1868 og kom som ung jente til Holum, hun tok tjeneste hos Andreas Kjær (som var bestefar til Borgermester Andreas Kjær i Kristiansand). Som alle tjenestejenter i den tid fikk hun henge i, og lønna for strevet var ikke stor.

Men Bertine skuslet ikke pengene sine bort, husbonden satte stor pris på henne, og etter en del år overdro han til henne et bruk i Mosland for lang og tro tjeneste. Dit flyttet hun. Og stoltere har visst ingen dronning tatt i mot sitt rike.

Mang en gang når hun hadde en ledig stund, satte hun på steintrappen utenfor huset sitt og så ut over eiendommen sin. Det var så vakkert det hun så. Bjørke- og ospelier kranset jordene.

Den lille bygningen med stue og fjøs under samme tak, brunbarket av vær og vind, lå som støpt i landskapet.

Bakom lå Moslandsvannet, hvor ender hekket og auren vaket. Og innenfor kneiste Raunebærheia, hvor orrhanene spilte i tidlige vårmorgener.

Garden var liten, et par kyr kunne den fø, men det var også alt. Men arbeid manglet ikke. Alt måtte gjøres med handemakt. Åkrene skulle spaes, gjødsla kjøres ut i trillebår, engene slåes med ljå, kornet skjæres med sigd og festes på staur, Høy og korn og ved bæres inn på ryggen. 

Det var tungt, men Bertine klarte det. Og aldri har vel noe gardsbruk blitt stelt med større omhu og eierglede.

Vanskeligheter kunne det nok bli, for henne som for alle andre. Verst var det når det satte inn med langvarig regn og uvær. Da flømte vannet innover jordgolvet i fjøset, og noe skikkelig avløp var det ikke. Mang en gang, dag som natt, gikk hun å bar vannet ut i pøser og slo det ut over jordene, så kyrne kunne ligge tørt og godt.

Vinteren kunne være lei. Det gikk ingen ordentlig vei til bruket, og den smale sti hun hadde ble aldri brøytet. Det var skiene hun da måtte lite på. Eller hun stampet seg fram gjennom snøfonnene de gangene hun måtte nedover - på vei til Mandal for å handle, til møte på skolehuset for å høre en eller annen taler, eller for å få en prat med folk på gardene omkring.

Som før fortalt låste hun aldri dørene når hun gikk. Hvem som ville kunne gå inn. Hun hadde en urokkelig tro på at menneskene var gode, ble de bare møtt på den rette måten. Ingen vil ta noe fra meg, pleide hun si. Og ingen tok noe heller. Men ikke sjelden satt det folk i stua og ventet når hun kom hjem. Jegere og vedhoggere søkte gjerne inn til henne for å styrke seg med en kopp kaffe og for å slå av en liten prat.

Faren, Isak Støle, bodde sine siste år hos henne. Han var smed og laget blant annet tollekniver av forskjellige slag. Da han døde, ble hun alene igjen.

Lengter du ikke ? kunne folk spørre henne. Nei, lengte - hun hadde ikke stunder til slikt. Og hvorfor skulle hun lengte ? Hun hadde jo kyrne, katten, blomstene i hagen, fuglene og dyrene omkring. Hun snakket med dem alle, lo og pratet, spurte og fikk svar. Og var det ingen andre å snakke med, så snakket hun med seg selv. Det blir gjerne slik for den som går meget alene.

Vi barn var en dag som så ofte ellers, på vei inn til henne. Langt borte hørte vi det snakket, lo og skjente, og vi undret oss over hvem Bertine hadde fått besøk av i dag. Men da vi kom nærmere, så vi ingen uten Bertine som kom springende bortover mot kornåkeren med en lang svolk i neven. For midt inne i åkeren vasset Plomma att og fram og forsynte seg av de tunge aksene, uten å bry seg det minste om alt det Bertine fektet og skjente. Vi hjalp til så godt vi kunne, og satt den i band borte på jordet igjen.

«Nei, at du kunne finne på dette»; sa hun, og nå klappet og strøk hun kua. «Jaja, du visste nok ikke bedre, det nytter ikke være sint på deg». - Men åkeren som hun alltid hadde vært stolt av, så slett ikke  så vakker ut som før.

Som nevnt hadde hun en katt, den var svær og sidvommet og måtte ha vært ute i utallige slagsmål, for nesa var oppklort og ørene nesten borte. Vi barn syntes det var det styggeste dyr vi noen gang hadde sett, og vi slapp det aldri inn på livet. Men for Bertine var det verdens vakreste dyr. Og slik stell og slik pleie den fikk !

Jeg måtte til byen og få litt mat til katten, kunne hun si når en møtte henne med handkjerra. Og mat kjøpte hun, helst lutefisk, for det likte den best. Rotter var også bra, helst når de ble flådd, og det gjorde hun gjerne.

Ingenting var for godt til katten. Var den ute i marka på rov om kvelden, så gikk hun ikke til ro før katten var kommet vel i hus.

Hver levende skapning var hennes venn og trengte hennes omsorg. En tordivelsom hadde kjørt mot veggen og lå å sparket med føttene i været, måtte hjelpes på rett kjøl igjen. Småfuglene hakket aldri forgjeves på vinduet etter mat. Selv fluene fikk strødd utover bordet, så de kunne ete seg gode å mette.

Ved siden av trappa hadde hun en liten blomsterhage. Den var kanskje ikke lagt så vakkert opp med senger og slikt, men du som det grodde der! Det var helst blandet blomsterfrø hun sådde, og når sommeren kom, ble det et vell av blomster i alle farger, så vi barn stod stumme av beundring og bare så.

«Ja, er de ikke vakre ?» kunne hun si. Jammen skal dere få noen med å plante hjemme. Og så tok hun opp noen av de største og fineste, pakket dem inn i «Den lille samler» og sendte oss i vei.

Det var langtfra noen rikdom hos henne, men hun gav så gjerne av det lille hun hadde. Ingen kunne steike slike pannekaker som hun. Flatbrødet hennes med potet i blandet i deigen, smakte bedre enn de fineste kjøpebrød. Og hun sparte ikke på smøret når hun hadde kinnet, og vi fikk «kinnebete».

Vi barna holdt av henne. Vi hjalp henne gjerne så godt vi kunne med arbeidet, og kunne aldri tenke oss å gjøre henne noe vondt. En gang gjorde vi det likevel. Døra sto åpen da vi kom. Vi trodde hun var hjemme å gikk inn. Men stua var tom. På bordet stod ei korg full av epler. Hadde hun vært her, så hadde vi sikkert fått lommene fulle, tenkte vi. Det kunne ikke gjøre noe å ta et par stykker, vi kunne jo si det til henne siden. Som tenkt, så gjort. Men vi angret snart. Kanskje ikke så mye for eplenes skyld, men mer fordi vi hadde synt oss uverdige til den tillit hun alltid møtte oss med.

Hennes krav til livet var små. Den lille garden gav det hun trengte og mer til. Litt kunne hun legge til side, og da Holum sparebank åpnet, var hun en av de første som kom med sparepengene sine. Husker jeg ikke feil, så var det 200 kroner, og det var mange penger i den tiden.

Men slitet og strevet tok på. Alderen begynte å melde seg. Det ble sjeldnere med turene til Mandal og til møtene på skolehuset. Gikta satte seg i ryggen, fingrene ble krøkte og armene stive, så hun vanskelig kunne løfte dem. Det ble snakket om at det var uforsvarlig å la henne bo der inne alene. Men hun ville nødig bort. På Mosland hadde hun levd sine beste år, der hadde hun lagt ned sitt livs arbeid, der kjente hun hver stein og tue. Det var hennes rike dette.

Alene hadde hun vært de fleste årene hun hadde bodd her, og aldri hørte en at hun klaget over dette. Men hvem vet ? Kanskje hadde hun til tider lengtet mot noe annet - et hjem med mann og barn, en mann som kunne ta i når takene var tunge, en barneflokk som kalte henne mor ? Ingen vet. For selv sa hun aldri noe om det.

                                                                     * * *

Hun døde i 1935, bare 65 år gammel. - Kongens fortjenestemedalje skulle hun hatt !! Hun fikk den ikke, ville nok ikke hatt den heller. Gull og glimmer brydde hun seg ikke om.

Huset er borte nå. Men trappa ligger der som før, og litt bortenfor en stein med navnet hennes innhogd - minner om henne, den siste som bodde her.