En engelsk gentleman i Holum

                                                       Av Bjørn Slettan

I perioden av forrige århundre (1800) og frem til 1920 - årene kom det flere engelske sportsfiskere til Mandalen, lokket av lakserikdommen i elva vår. Det har tidligere her i VÅR ARV stått litt om kaptein Hamilton og sommerhuset på Vådnebakken. (Nr.2/84)

Dette stykket skal handle om Mr. Vernon, engelskmannen som var i Holum hver eineste sommer fra 1871 til 1898. Det bygger på en artikkel i kommende årsskift i Agder Historielag

                                                              * * *

William Warren Vernon var født i 1834 i en adelsfamilie. Hans far var den femte lord Vernon, og denne tittelen gikk i arv til eldste sønn, August Henry, sjette lord Vernon. Som yngste sønn fikk ikke William tittel og gods, men han hadde rett til å skrive The     

Honourable («velbårne») foran navnet, og han arvet mer enn nok penger til å leve som det sømmet seg en ekte gentleman. Det ville i den viktorianske tida stort sett si å drive dank, delta i selskapsliv, gå på jakt, fiske, reise, og ellers vie sine interesser, kunst, litteratur og teater.

Forretningsliv burde denne overklassen holde seg langt borte fra; det var ikke fint, upassende for en «uavhengig» mann. Mange kom likevel i tanker om at det var en plikt å gjøre nytte for seg i samfunnet. Veldedighet var da tingen. De dannet foreninger for alskens gode formål, de gav almisser til fattigfolk og gikk endatil på besøk til sjuke og gamle. Det gjaldt også «vår» Mr. Vernon.

William W. Vernon hadde litterære interesser; han hadde studert ved det ærverdige universitetet i Oxford. Han oppholdt seg ofte og lenge i Italia, og skreiv ei bok om Dantes liv og diktning, som han fikk trykt privat. I den obligatoriske selskappssesongen måtte han holde hus i England, men når sommeren kom, satte han kursen mot Norge. Fluefisket var hans ynglingssport.

Hans første besøk i Norge var i 1870. Da fisket han i Lygna og Kvina sammen med andre engelskmenn. 

Han fikk da vite at Mandalselva var langt den beste lakseelva på Agder, og neste sommer kom han til Holum, der han fikk leid noen fiskeplasser. Etterhvert fikk han 

The Hon. W. W. Vernon og frue. Han var gift to ganger. Med Agnes Boileau i 1855, og etter hennes død me Annie Eyre i 1884. Barn i 1. ekteskapet Reginal 1856, i 2. May 1885 og Arnold 1887, han døde ung.

kontrakter med flere rettighetseiere, også i Øyslebø og Laudal. I åra før hadde to  andre engelske, Mr. Musters og Mr. Surtees, vært her å fisket. Bygdefolket kalte dem bare for Mortus og Sortus.

De første åra leide Vernon rom i det huset i bygda som kanskje kunne komme i nærheten av betegnelsen herskapshus, nemlig den stilfulle toetasjers bygningen på Nødbekk, der sagbrukseier, trelasthandler og tidligere stortingsmann Johan Fredrik Knutzen hadde budd til sin død samme år som Mr. Vernon kom. Husværet var meget primitivt, etter Vernon’s mening, men reint. Likevel fikk da de engelske innretta seg etter måten komfortabelt ved hjelp av transportable møbler de hadde kjøpt i London.

I nærpå en generasjon kom nå «Mister Vernon» til å bli en årviss sommergjest i bygda. Store og små så med spenning fram til dagen han toget inn med følge av familie, venner og tjenerskap. De kom som et pust fra den store verden, i ei tid da en ikke hadde en sånn overflod av impulser utenfra som i våre dager.

Utlendingene la jo også etter seg en del penger. Ordet turisme var vel knapt oppfunnet da, men det var ikke få bygdefolk som tjente ekstra skillinger på sommergjestene.

Først og fremst var det leieinntektene. Det var oppsitterne langs elva med fiskerettigheter som kunne håve inn disse. Penger i fangst uten å røre en finger ! Sjølsagt slo de til, når de kunne tjene mer på å leie ut enn når de skulle bale med not og laksegarn.

I Vernons tid holdt de til dels unna rett til å fiske med garn, når de ikke kom i veien for sportsfiskerne. I seinere tid ble dette ikke godtatt av leierne.

I pantebok for 1893 er det innført kontrakt der Fuskelands - bøndene leier ut det fisket som hører til garden til W. W. Vernon og G. F. S. Elliot for 1000 kroner årlig. Sjøl om dette skulle deles på fem, kan en forestille seg hvor stor vinninga var, når en tenker på kroneverdien den gang. Ei vanlig dagslønn lå mellom 2 og 3 kroner. I 1898, da Vernon reiste, ble hele elva utleid til andre engelske for i alt 26.000 kr. i året. Og da var Østerland fiskeri, det beste av dem alle, ikke med. I tillegg kom så arbeidsinntektene. Det trengtes roere og kleppere, og skysskarer til fiskeplassene eller til Mandal etter forsyninger av ymse slag.

Eiendommene som etter hvert kom til, skulle vedlikeholdes og passes i vintertida. Til dette hadde Jakob Nøding (i Bakkan).

Jenter fra bygda fikk plass som kjøkkenhjelpere og tjenestejenter. Det skulle jo mat til, og oppvartere ved måltidene. Vernon og frue holdt et gjestfritt hus. Venner av familien var invitert med fra England, og sosieteten i Mandal ble bedt i selskaper. En liten tjenerstab var også med fra England, først og fremst mesterkokken Ferdinando, som var italiener.

I 1879 holdt Vernon et stort kalas på Holmesland, der 86 gjester, folk han leide fiskevald av, var invitert. Det var hans sønn Reginalds giftermål i England som skulle feires også på denne måten. Ferinando serverte en hel sau steikt på spidd. Det manglet heller ikke på sterkere saker, så det sies at selskapet ble heller lystig etter hvert. 

I 1878 fikk Vernon bygd sin egen residens på en grunn han fikk leid av prestegården. Det ble et dobbelhøgda hus med engelske finesser som veranda og biljardrom. Han kalte det Monen, som fra før var det daglige navnet på stedet. Egentlig var fullt navn Hegremonen, en gammel husmannsplass under Fodnebø.

Her hadde Ommund Monen budd (død i 1877). Han var snekker og en aktet mann i bygda. Vernons hus kom litt nord for det gamle Hegremonshuset, der prestegårdsbygningen nå ligger.

Tobias Fasseland var byggmester for huset, og Simon Nøding (far til lensmann Nøding) satte opp uthuset. De hadde sikkert arbeidsfolk fra bygda. Seinere fikk han også bygd ei hytte ved sin yndlingsfiskeplass ved Nødingsfossen, «The Fos House» som han kalte det. Den inneholdt to rom med et lite kjøkken mellom. I det eine rommet var det en sofa, der damene kunne sitte å nyte en kopp te, når de kom for å se mennene fiske. I dag står bare gråsteinsmuren igjen av hytta.

Sjøl likte Vernon å spasere til fiskeplassene, når de ikke var for langt unna, men det kunne ikke forlanges av damene. Så han fikk bygd en skikkelig vei, kjørbar med karjol. «Engelskmannsveien», som den ble kalt, brukes den dag i dag som traktorvei og tursti.

Ett år kom han også på vinterbesøk. Han prøvde seg på ski, og han arrangerte konkurranse for gutter, der han delte ut premier. Han stelte også i stand en fest for barna, der han sjøl underholdt med tryllekunster. Den opplevelsen kunne de siden fortelle om som gamle folk; noe så rart hadde de aldri vært ute for.

Hvordan var i det hele tatt forholdet mellom den engelske riksmannen og bygdefolket ? I boka hans skinner det gjennom at han vel visste om at han var artistokrabaten og verdensmannen mellom enkle allmuesfolk, som tilhørte en annen klasse. Men det betydde slett ikke at han satt på sin høye hest og så ned på dem. Tvert om - han var en sympatisk innstilt og han fikk mange kjenninger, ja virkelige venner mellom dem. Ikke minst gjaldt det det hans mest betrodde rorskar, Hans Vådne.

Hans var 13 år eldre enn Vernon, og kunne lære han mye om elva og om laksens luner. Han var, skriver Vernon, «den eneste levende skapning på hele elva som visste å manøvrere en båt slik at laksefiskeren kunne kaste ut fra akterenden». - Da Vernon med sine engelske venner dro til Trondheim i 1872 for å overvære kong Oscars kroning i Nidarosdomen, var også Hans med i følget. Vernon hadde så smått håpet å innpode mer kongevennlige ideer i hode på Hans. Han sytes de «ytterst radikale innbyggerne i Mandalen» var altfor venstrevridde, ja, reine republikanere.  Men Hans lot seg ikke imponere. På spørsmål om hva han mente om det strålende arrangementet, svarte han: «For møe stas for ein mann».

I memoarboka kommer Vernon flere ganger inn på det demokratiske og jevne preget i det norske samfunnet. Det sto i kontrast til hans eget land den gang, med sin adel, rikfolk, herskapshus og store gods. På den tida kunne den politiske striden mellom Høyre og Venstre være temmelig kvass.

Det viste seg på en spesiell måte da Vernon skulle reise for godt i 1898. Han forteller da med et glimt av humor at ikke alle kunne være sammen om en avskjedsgave. Først kom en deputasjon med sølvskjeer og gafler i et fint etui. Men et par dager kom «et halvt dusin andre bønder med koner; de var slike radikale stabukker at de ikke ville være med på den første presangen, fordi folk kunne tro de var i lag med noen av det konservative partiet».

Disse gav ei gammel brudekrone fra dalen, som hadde vært i bruk til midten av århundret. I dag er vi ikke så glade for at en slik kulturskatt ble sendt ut av landet. Men gaven viser at Mr. Vernon var vel omtykt. Venstreflokken leverte en takkeadresse, der det hette: «Vi er kommet i dag for at udtrykke vår takk til dem for hvad De har været for dette distrikt gjennem nesten en generasjon. Men vi ønsker særlig at fremheve hvad De har været for så mange av de såkalte småfolk i samfunnet, og Deres hjertevinnende, alltid ligefremme og frisinnede vesen og ferd.» Venner hadde også utvirket at han ble dekorert med St. Olavsordenen før han dro.

Vernon hadde gjort seg umak med å lære seg norsk. Han forsto det uten vanskelighet, men folk snakket mer «etter boka» når de tiltalte ham. Etter hvert behersket han språket riktig bra både muntlig og skriftlig. Etter at han hadde reist for godt, skreiv han jamt julebrev til «min gode gamle ven og fiskekammerat Hans» og til sønnene hans, Ole og Osmund. Alltid drar han fram de gode minnene fra årene i Holum. Han forteller nytt om seg og sine, og han spør etter kjenninger. Han har ingen vansker med å uttrykke seg på norsk , sjøl om språkføring og grammatikk ikke er prikkfri. Her er noen utsnitt: 

«Kjære gamle ven, min gode Hans. Jeg vil ikke at du skulde tænke at jeg hadde glemt dig, min gamle ven af 32 aar siden. Vi er begge to tømmeligt forgamlet. Du mer end jeg, men om jeg lever til April, jeg skal jo have 70 aar, og det er ikke saa lidet! Det glædet mig saa meget at høre fra dine to sønner at du lever vel og er rask og ivrig. Hvor meget skulde jeg elske at se dig igjen og give dig en hjertelig haandtrykk!...

Det har været til os en fornøielse at have din gode Ole hos os denne uge. Han reiste bort to timer siden idag for at gaae til Hull. Mr. Arnold ledsagede ham til jernbahn station og han saae Ole sikkert ind i toget. Han er meget rask, og jeg tænker han har moret sig godt.»

I et senere brev: «Min trofast gammel ven. Nu kommer vi snart til Jul tid, og mine tanker reiser til min gammel baadmann, som var een af de første mænd jeg kjendte i Norge, og med hvem jeg tilbragte saa mange lykkelige timer i den tid som er nu ganske forbi. Jeg vil haabe at Gud vil velsigne dig, og ynde dig saa meget sundhed som det er hans villie. Naar jeg gaaer til kommunion i juledag, jeg skal tænke om dig. ... Mrs Evans er meget vel og flittig. Hun ofte taler om sine norske venner paa Vaadne og Stovland. Jeg skal snart sende dig en af de siste fotografier om mig, hvori vil se hvormeget jeg nu er forgamlet. Det glæder mig at høre at Ole er vel, og at du og han haver meget at gjøre med de engelske fiskere. ... Din hengivende ven William Warren Vernon.»

Verdemsmannen Vernon, som hadde ferdes i overklassemiljøer Europa rundt, og som var vel inne i kunst og litteratur, han glømte aldri folket i Mandalen. Han kalte dem ikke tjenere, men venner